Torsdag 16.01. 2020

Ja slik startet dagen

Og slik endte dagen

Et sekund, et tiendedel, et øyeblikk med feil fokus,. Ja slik endres en tur preget av nydelig natur, hyggelige venner, fysisk utfoldelse og ubeskrivelig glede, preget av boblende endorfiner, til en tur på hodet i asfalten. Det skjedde så uventa og plutselig. I eine sekundet var alt normalt, i det neste var alt kaos. Jeg har vel ennå ikke tillatt meg selv å ta skikkelig, inn det som skjedde, jeg har nok stengt det litt ute., derfor denne lille oppdateringen.

 Alt gikk i sakte kino, først sidelengs mot ve, kroppen treffer asfalten først, ve arm hodet hjelmen, visir og briller smeller i vegen, og eksploderer i knust glass. Deretter vrir kroppen seg mot høgre, høgre arm kommer under kroppen. Jeg kjenner det ikke, men hører ropet av de andre bak meg, sjokk, fortvilelse, hva skjer?

Ett sekund eller to har passert, jeg ligger på bakken, kjenner blodet sile, det var da ikke slik det skulle ende, men slik ble det.

 Høgre arm, jo jeg kjenner da at noe er galt, håpet er selvsagt ikke at det er brudd, men noe er galt, jeg klarer ikke å løfte armen, forsøker, men det går ikke. Jo jeg tar sykkelen opp, kjedet har falt av. Jeg har jo så lyst, så veldig lyst å fullføre turen, men blodet siler, lokalbefolkning står forskrekket ved siden av vegen, blodet siler fortsatt, Ole tømmer vann over mitt hode for å få oversikt.

Jeg må innse det, slik ble det, turen var over, den endte i Khao Sok National Park, ja, i verdens eldste regnskog, det er da lett å huske om noen år.

 Google Map må brukes, hospital tastes inn. Alf er rolig og tar kontrollen. Etter det går alt på skinner, sykehus,vask og stell av skrubbsår, noen suturer over ve øyenbryn, rtg av bruddet, lateral humerus condyl fractur med dislokasjon og av sprengt fragment på radius, med instabile bruddflater, ble resultatet: Ja slik ble det.

Ja jeg var fremdeles optimist, jeg hadde jo minimale smerter, men bruddet, ja bruddet det viste jo med all tydelighet på røntgen. Jeg måtte snu fokus, fra en fantastisk naturopplevelse, til å ivareta meg selv.
 Skulle jeg godta en yndig kvinnelig allmennpraktiker sin anbefaling, ambulanse til Phuket, eller kanskje Surat Thani, nei, nei, jeg ville til Hua Hin, jeg hadde jo ingen smerter. Vet du hva det koster med drosje sa legen, du kan jo ta toget, det går om 10 timer og buss kanskje like lenge å vente. Nei vente i 10 timer,bestill drosje, sa jeg, jeg vil hjem til Hua Hin, selv om doktoren mente det vil koste nesten halve hennes månedslønn, 8000 bath.
En time å vente, jeg sa at Alf og Hjarl som ventet utenfor sykehuset at de kunne dra, trist for meg, men samtidig hyggelig at de andre ikke var skadet og kunne fullføre. Jeg var faktisk glad på deres vegne og jeg hadde jo bare en 6 timers drosjetur tilbake til Hua Hin å tenke på. Etter ca 1 time kom drosje fra Surat Thani, hyggelig, serviceinnstilt sjåfør, som fortalte på godt forståelig engelsk, litt om det tøffe livet som drosjesjåfør, arbeid 7 dager i uken, 12-15 timer hver dag. Han var glad og stolt av jobben sin, jeg blir ydmyk over å møte slike flotte mennesker. Jeg sponset han med en del bath

Ja hvorfor skjedde det, jeg har kun meg selv å skylde på, et øyeblikks uoppmerksomhet. Selvsagt var han som syklet fremst fortvilt, det var da hans bakhjul jeg traff. Men jeg skylder på meg selv, og kun meg selv, burde jeg forutsett det hele, kanskje, hadde jeg hatt større avstand, så hadde jeg, ja da hadde jeg? Men slik er vel alle uhell, hadde jeg bare, men av en eller annen grunn er det alltid lettere å tenke slik etter at skaden har skjedd, slik er vi da sammenskrudd som mennesker.

Jeg takker dere alle for en fantastisk oppfølging, eksemplarisk.

Da jeg kom hjem til Hua Hin, Ove, tidligere ortoped ved Ullevål, diagnostiserte,, var tindrende klar på at dette skulle behandles hjemme i Norge, og slik ble det. I en slik skadesituasjon er man alene, beslutninger må en ta, at en nabo, lege, fagperson med riktig og enestående kompetanse, viste meg den medmenneskelighet og tok de riktige beslutninger på mine vegne, er jeg evig takknemlig for. Takk!!!

   Jeg har lært mye om forsikring, behandling, sykehusvesen, operasjon, smerter, kameratskap, medmenneskelighet, empati osv., jeg har hatt en oppfølging og behandling som jeg kan skryte opp i skyene, det har vært en opplevelse, jeg selvsagt kunne vært foruten, men som jeg i ettertid er glad over å ha opplevd.

Jeg gleder meg til neste tur, men da skal jeg, ja hva skal jeg da, lærte jeg noe, ja, jeg lærte en masse, om kameratskap. Livets skole kan være tøff, men alt kunne vært så mye verre.,

Jeg skal ikke nyansere, men jeg vet det, alt kunne ha endt så mye verre, JA, MYE VERRE.

Men takket være dere alle, det har gått bra. Det ville aldri ha endt så godt uten dere, takk.